Текст песни «Vanaheim - Riket»

I en bygd I et land la der engang en gard
Av granet, gammelt tre,
Som skinte av varme nar det demret til var,
Og bakken kastet sin sne.
Det bugnet der ikke av honning og vin,
Og der var intet gull, ingen silke og lin,
Men av lykke, var der nok a se.

Man kan ikke si at de levde I nod,
Dog var det et fattigslig sted.
For matte de kjempe for det daglige brod,
Sa hadde de kjrlighet.
Der fant de sin trygghet og grunn til liv,
Av lykke og kjrlighet, mann og viv,
Nar de ofte pa akeren slet.

Slik gikk noen ar med liv I fred
I et vakkert, solfylt land
Slik ville de og leve arene av sted,
Lykken var brod og vann.
Men skjebnen onsket dem ikke slik,
For I det fjerne hortes gjalling av krig.
Over asen stod riket I brann.

Da falt der en skygge over asen og skogen;
Solen forsvant bak en sky.
Da stoppet de to bak hesten og plogen,
Og sokte for morket ly.
Og torden gjallet, himmelen raslet,
Om krig og doden tordenen varslet.
Morket slukte morgengry.

Da kommer en rytter til garden med bud,
Gjennom dystert tordenvr;
Himmelen brer sin helvetes brud,
Brekker fjell og splintrer trr.
Nar budet drar er og lykken brutt;
Mannen er verken spurt eller budt,
Skrevet inn I rikets hr.

En morgen nar himmelen graner mot host,
Og solen star lavt over fjell,
Gir han kone og barn en siste trost,
For a lette en sorg I seg selv.
Han skrider til hest kledt I rustning og sort,
Og I stillhet rider han sakt bort,
Uten ord, et taust siste farvel.