Текст песни «Vanaheim - Blodig Krigsmark»

Sa er det av glede han rider av sted
Mot solnedgangen I vest;
Vender hjematt I glede med budet om fred,
I venten om hjemkomstfest.
Men der hjemme stiger kun stillheten frem,
Intet spor av lykke, av kjre, av hjem,
Kun lukten av dod og pest.

Da bryter skyer I himmelens morke,
Og styrter yil jorden som regn,
Men uten makt til a livgi gledens torke,
Blir det kun som et som et dystert regn.
I stille pinsel klager folket sin nod,
Forkroplet, sorgtunge, merket av dod,
I et land av gjorme og stein.

Over asen skriker en skrekkslagen ravn
Nar han skrider der stillheten rar;
I fortvilelse roper han sin kones navn,
Men stillhet er alt han far.
Han spor en krokete gamling I svart,
Med ett eneste svar: Hun er dod eller dratt;
Jeg vet intet, det er morke ar.

Da bryter der noe I hans hapfulle sinn,
Og han stiger atter til hest;
Det er I et morke han na rider inn;
Fortapt er de han elsket mest.
Men landet hen kjempet for er fortsatt I krig,
Derfor verver han seg pany til strid,
For kjemping er det han kan best.

Men folket er trett av krigens svop,
Av styrets tunge hand,
Er trette av sult, av sykdom og nod,
Av mangel pa brod og vann,
Riket er preget av gjentatte oppror;
De ender I slag og blodige oppgjor,
I et allerede krigstrett land.

Til slikt et oppdrag er det mannen blir sendt,
Til en liten by I ost;
Som leder for en gruppe leide menn,
Som for gull kjemper nadelost.
Mot en oppstand som setter riket I brann,
Ledet av en mystisk kappekledt mann,
Med sverd og nattergalrost.

Sverd finner kjod nar murene rives,
Og byen ryddes tom.
Han rider med drap, der hrene strides,
For a drepe, var det de kom.
Da gar lederen mot ham med tunge skritt,
Lofter sverdet, men noler ett oyeblikk,
Og faller dod for sverdet hans om.

Gjennom skyene begynner da solen a skinne
Over en by I strid.
Da ser han, den falne er en kvinne,
Som han har berovet liv.
Da forst ser han den sorg som er forvoldt,
For den falne er kjent, er elsket, avholdt;
Det er hans egen viv.