Текст песни «Vanaheim - Krig»

Sa gar det ar med rustning og sverd;
Kjempen for konge og land;
Fra slagmark til slagmark pa krigerferd,
Levner byer og garder I brann.
Han lever pa trass, blant hap og minner,
Men som arene gar og de langsomt svinner,
Blir kjemping alt han kan.

Han star med menn pa en takete as
Nar solen gryr til dag.
Det er ikke lenger mot fienden de sloss,
Forsvunnet, er hat og nag.
Men krigstrette menn trekker sverdet igjen,
Nar pa asen mot dem star fienden,
Og hornene kaller til slag.

De er fillete, slitne, der de rider
Med sverd som er svarte av blod;
Forrevne rustninger fra forgagne strider
Over takete, myrete mo.
De kjemper mot ondskap, mot morkets hr;
Fem ar har de baret sin konges klr;
Men det de har tapt, er tro.

Lettelse er det for savidt I dem,
For dette er siste strid;
Seirer de kan de derpa vende hjem,
Til lykkelig stille liv.
Det glimter isverd, I okser og skjold
Nar de rider det siste slaget I vold,
Uten nade, uten grid.

Blodet spruter nar sverd treffer kjod;
Menn faller med banesar.
Marken fylles av pinsel og dod
Under solen av gryende var.
Pa slettene render blodet I flom,
Og blodlukt stiger fra likene derom
Rundt de som fremdeles star.

Han kjemper I villskap og slass som besatt;
Det glimter I blodig metall.
Det er stillhet fra hjertet som krigen har tatt,
Og hans tenken er tom og kald.
Rundt ham broler lyden av slag;
Det klinger I sverd under lyset av dag,
Som selv dor ved solefall.